Fonologisk trykk

Trykk blir i lingvistikken definert relativt: I ei ordform med fleire enn ei staving, vil ei av stavingane stå fram som meir prominent, eller meir tydeleg for øyret, enn dei andre stavingane. Denne stavinga har trykk. Ei trykkveik staving, som den andre stavinga i det norske ordet staving [²stɑːʋɪŋ], blir uttala utan trykk. Ei trykksterk staving, som den fyrste stavinga i det norske ordet staving [²stɑːʋɪŋ], blir uttala med trykk.

Den konkrete fonetiske måten trykk blir realisert på varierer frå språk til språk, i nokre språk har trykksterke stavingar større intensitet, eller sterkare lyd (meir desibel), mens dei i andre språk har høgare tone (høgare grunnfrekvens), eller mindre redusert vokal, eller lengre staving. Talarar har som regel klåre intuisjonar om kva staving som får trykk og kva som ikkje får det, så sjølv om det kan vere vanskeleg å finne den konkrete fonetiske måten trykk blir realisert på, er det lett å finne trykket.