Genus

Genus, grammatisk kjønn eller subtantivklassar viser til inndelingar av substantiv i grupper. Eit språk har genus når substantiva i språket kan delast inn i grupper etter korleis ord som står til dei blir bøygde, kvart substantiv må høyre til berre ein klasse, og det bør vere få substantiv som kan høyre til fleire enn ein klasse.[1]

Talet på genus kan variera. Mange språk har berre ein klasse av substantiv, og alle substantiv blir handsama på same måte, grammatisk sett. Dei fleste bantuspråka har mellom ti og 20 substantivklassar. Dei fleste indoeuropeiske språka har to eller tre grammatiske genus.

I indoeuropeiske språk er genus ofte knytt til kjønn. Ord kan vera hannkjønn eller hokjønn, og i nokre språk, mellom anna norsk, også inkjekjønn. Denne inndelinga kan bygga på biologisk kjønn, men er ikkje fast knytt til det. I andre språk kan genus ha heilt andre utgangspunkt.

I norsk verker genusordninga slik at ein har ulike artiklar for dei ulike grammatiske kjønna («ein», «ei» og «eit»). Nokre adjektiv blir bøygde ut frå kva kjønn substantivet dei høyrer saman med høyrer til (til dømes god for ho- og hannkjønn, godt for inkjekjønn).

Genusordningar i språk kan endra seg, noko ein finn døme på i norsk. Medan nynorsk har tre genus, er hokjønn nesten forsvunne i bokmål, og i stor grad erstatta av eit felleskjønn.

  1. Hockett 1958, s. 231

From Wikipedia, the free encyclopedia · View on Wikipedia

Developed by Tubidy